Sita har kommet seg utrolig siden hun var liten, men merker det fortsatt sitter igjen litt angst, veldig kjedelig det der, skjønner ikke hvorfor det skal være sånn. Jeg hvet liksom ganske usikkert hvor jeg har henne, noen er det helt greit, andre ikke, veldig slitsomt, av og til kunne jeg bare ønske at, alt kunne begynt på nytt.
I går hadde vi besøk hjemme, og det var skomring og hundene satt i bilen siden søsteren min hadde vært ute. Og vi hadde hatt besøk, å det var noen jester av oss, som skulle bort til bilen sin, der vår bil var , med hundene i, og da jemte sita seg når de så gjennom vinduene på hundene. Også salpp vi ut hundene, og da prøvde en av damene og hilse på hundene, og den andre hunden vår var logrende glad og hilste, og Sita løp litt unda, og var usikker 😦 Men etter 5 min da damen hadde kastet en pinne til henne, ja da var det plutselig greit da, men det er nytt og nytt hele tiden.
Og i dag også da var hun plutselig usikker på folk som kom på besøk, og turte ikke og hilse, og gikk med halen mellom bena. Sita har kommet seg veldig mye, og det er et halvt år siden dette var sist, men det kommer tilbake av og til, noe som er vedlig frustrerende og kjedelig, gode jenta, hun er jo egentlig bare glad i folk, men usikkerheten holder henne tilbake når det er nye menesker som kansje går litt annerledes, eller bøyer seg ned for og klappe. Sita er veldig ustabil når det er fremede folk, og merker at når vi møter på folk, så er folk ekstra varsomme mot henne og sier ofte, hun viker beskjeden, eller litt usikker.
Men, aldri så galt, så godt for noe: Husker med Tuva, (gammle hunden min), at det var helt omvent, tuva knurret på fremede og nappet dem i helene, og skulle vokte på dem med høy hale, Sita er faktisk helt omvent, hun går med halen ned og er sjenert, gjør ikke noe galt, er bare er litt reservert.
Toppborders Sita`s Agility Blogg 